Eksponeringsterapi

Eksponeringsterapi

 

Eksponeringsterapi vil si at pasienten blir bedt om å gjenfortelle den/de traumatiske situasjonen til terapeuten. Dette kan skje ved at pasienten forteller så detaljert han/hun husker fra hendelsene, elller at teraputen tar pasienten med i omgivelser som minner om de vonde hendelsene og således eksponeres for noe som ligner den traumatiske hendelsen. Ved å repetere behandlingen, vil mange oppleve at minnene tones ned og symptomene bedres eller til og med forsvinner. En må regne med å bruke lang tid for prosessen og det er viktig at en jobber med en terapeut som er spesialist i traumebehandling. Det er ytterst viktig at terapueten kjenner godt til traumereaksjoner fordi han/hun da vet hvordan reaksjoner under selve behandlingen og etterreaksjoner skal håndteres. Uten denne kunnskapen kan pasienten havne i en situasjon hvor det er stukket hull på verkebyllen uten at det finnes et hjelpeapparat rundt som kan lede en på riktig vei videre. Pasienten kan da fort føle seg enda mer hjelpeløs og symptomene i verste fall forverres. Før en slik terapiform kan påbegynnes, må det ha blitt skapt et tillits- og trygghetsforhold mellom pasient og terapeut.

 

Eksponeringsterapi brukes ofte i kombinasjon med psykodynamiske, eller kognitive behandlingsformer. Eksponeringsteknikker som TIR (Traumatic Incident Reduction), flooding, systematisk desensitivisering, er direkte rettet mot fobien for det traumatiske minnet. Avspenning og biofeedback er mer rettet mot den fysiologiske overaktiveringsproblematikken som følger traumatisering. Angstmestrings-teknikker som trening og selvinstruksjoner er rettet mot angsten knyttet både til gjenopplevelser og unngåelse.

 

Når eksponeringsterapi terapi brukes i behandling av PTSD, ber man pasienten oppsøke situasjoner, fysisk, eller mentalt, som trigger angsten. Når pasienten er i situasjonen og angsten kommer, skal han/hun tenke seg hva som er det verste som kan skje. Vanlige tanker er at min blir gal, eller dør. Pasienten skal så tenke over realismen i disse katastrofetankene og si til seg selv at dette ikke vil skje. Det er ofte vanlig å tallfeste angsten før eksponeringen, under og etterpå, slik at en kan følge utviklingen over tid. Angsten vil for de fleste avta jo mer og oftere man eksponerer seg for vanskelige situajoner.

 

 

 

 

 

PTSD - Ressursside